We got a lot to learn

Det første som slår meg er at Siri har så organiserte tanker. Alt er bare rot i mitt hode, så det blir bare rot når det kommer på papiret også. Det er nok den største grunnen til at det ikke oppdateres her så ofte. Jeg prøver støtt og stadig, men ender alltid med å legge det vekk.

Høsten er i anmarsj, det er også melankolien. Men det fine med høsten er at det er helt lovlig å være melankolsk. Å sitte i høstmørket med te-/stearinlys og høre på rolig, melankolsk musikk må være det fineste med høsten.

Høsten har alltid vært synonymt med skolestart for min del. Skolestart og at hesten har kommet hjem fra beitet. I år er teknisk sett ingen unntak. Neste uke begynner jeg på Sonans for å ta opp noen fag. Jeg har lyst å begynne å studere, men mangler noen skolepoeng. Det kommer til å bli noen tøffe to måneder fremover, men jeg skal stå på og klare det. Må bare komme meg forbi landsmøtet, så roer det meste seg.

Nå gleder jeg meg ennå mer til neste år og å flytte for å studere. Fikk nettopp beskjed om at bestevenninna mi har fått jobb på en stall i Fuengirola, Spania. Dersom hun takker ja til den må hun flytte før 1. oktober. Kommer til å bli rart uten henne i byen.
Jeg er veldig glad på hennes vegne, men det blir trist og at hun drar. Så klarer ikke helt å glede meg over beskjeden, samtidig gleder jeg meg veldig for hennes del.

Nå får det være nok med de rotete tankene mine. Jeg kommer vel tilbake snart.

Gula máttáráhkku jiena

 

Grått som tåka, slik er dagen. Og litt rød.
Litt rød for kjærlighet.
Ráhkisvuohta.

Hør. Lytt til de indre stemmene.
Hvem er du? Hvem er jeg?
Gula.

Forfedre. Gå inn i deg selv.
Lytt til forfedrenes stemme.
Gula máttáráhkku jiena.

Det aller beste…

… i livet
er å ha fantastiske venner
som stiller opp for deg når du trenger de.
Når man trenger ei hånd å holde i.
Når man trenger en skulder å gråte på.
Når man trenger et hode som fungerer bedre enn ditt.
Det er de fantastiske menneskene man har rundt seg
som man er priviligert nok til å kalle vennene sine.
Det er de som er det aller beste
i livet.

Isbjørn.

Joda, godt nytt år.

Nei, veit du hva. Jeg har ingen tanker jeg føler for å dele. Men føler like vel for å skrive.

JA! Jeg har det. Jeg dedikerer dette innlegget til alle de fantastisk flotte isbjørnene ute i verden. de 3000 isbjørnene på Svalbard, spesielt. Mer flotte og fascinerende dyr skal man leite lenge etter.
Har du tid, så se denne dokumentaren. Den er på 50 min og er del en. Del to kommer neste mandag.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/816793/

Enjoy.

Hjertesmerte

Når du kjenner at hjertet begynner å rakne i sømmene, det er da du vet at du har gitt opp.
Det er da du har lyst å hoppe over alle ting som vanligvis ville fått hjertet til å bugne av glede, fylles opp med kjærlighet og alt ville vært en dans på roser uten torner.
Det er når du kjenner at hjertet holder på å rakne i sømmene.
Det er da du skulle ønske du kunne forberedt deg bedre, kunne vernet deg bedre mot det som skjer, og du hadde tatt andre valg.
Den verste smerten man kjenner er ikke den du fysisk blir påført, men den som ubevisst blir påført deg, gjerne under navnet “hjertesmerte”.

Emosjonell?

Ja. Jeg blir skikkelig emosjonell på vinteren. Særlig i mørketida, og særlig nå etter alt som har skjedd i sommer. Jeg jobber med de herligste og sterkeste menneskene i verden, og det er ufattelig å sitte å se tilbake på medieoppslag fra tiden rett etter 22. juli. Menneskene jeg er så glade i har det så vondt på bildene at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg så nettopp et par videoer fra rosetoget og minnegudstjenesten utfor kirka i Tromsø, de fineste av de fine stod på første rad med en hjertesmerte som slo meg i trynet OG magen gjennom skjermen. Dette gjør meg emosjonell.

Fineste folka, om dere leser dette; jeg er så ufattelig glade i dere, så utrolig glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med dere, for at jeg får lov til å jobbe med dere. Dere løfter hverdagen min fra å være grå og kjedelig til å være fylt med kjærlighet og varme. Takk for at jeg får være en del av dette.

Hvis du ikke er forvirra er du feilinformert

Ja, jeg veit. Det er en måned siden jeg sa jeg skulle bli flinkere til å oppdatere. Men dere får bare unnskylde, tviler på at det er så mange som leser den uansett.

På den måneden som har gått har jeg slutta i jobben min, begynt i ny jobb hvor jeg har fått en ennå mer aktiv politisk karriere, og forelska meg helt i Violet Road på nytt.
21. oktober slapp Violet Road den nye skiva si “Violet Road”. Denne høstet alt fra 3 til 5 på terningen, og kritikken var så som så. Etter å ha hørt på den ustanselig i et par uker kunne jeg fortsatt si at jeg ville gitt den en solid 6-er. Men så er det ganske lite av Violet Road jeg ikke liker da. Det er liksom nesten så jeg blir nyforelska i de hver gang de slipper noe nytt. Det er nesten som å ha en ektemake man har vært gift med i flerfoldige år, så blir man forelska igjen. Herleg, altså.

10. november slutta jeg i jobben min som stallmedarbeider. Jeg følte ikke at det var rett jobb for min del, dagene ble for like og jeg følte ikke jeg fikk nok utfordringer som passet meg. Torsdag hadde jeg siste arbeidsdag, og lørdag fikk jeg en spenstig telefon. Jeg fikk telefon fra AUF sentralt. Hadde jeg sittet på en stol hadde jeg ramla av den. Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg hadde fått jobben jeg søkte på. Jobben jeg var rimelig sikker på at jeg ikke kom til å få. Vi ble enige om at jeg skulle begynne i min nye stilling allerede mandagen etter.

Nå er jeg altså inne i min tredje uke som fylkessekretær for AUF i Troms. Jeg har på kort tid fått vært med på mye sprell, oppstart av lokallag, fylkessekretærkonferanse i Oslo, julebord med en herlig gjeng, representantskap med Troms Arbeiderparti og slikt. Har fått en fin start og føler allerede jeg har vekst en god del på dette.

I tillegg til alt dette, så har jeg  hatt min tid med gutten i verden som betyr mest for meg, Match Buddy. Hesten som er best i verden. I helga skal vi være med på kurs, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg gleder meg noe hinsides til dette. Men samtidig så er det en samling som legger litt demper på gleden min. Har på følelsen at det kommer til å bli en psykisk krevende helg, så jeg håper jeg kan få avspassering på mandag. Det hadde vært deilig å kunne konsentrere fullt og helt på hesten én dag.

Men nå skal jeg lese videre på boka som ramlet ned i posten min i dag; Partiets Salt. Jeg må jo lese meg opp på historien til organisasjonen jeg har trykt så godt til hjertet mitt de siste fire månedene. Så jeg får heller prøve å være litt flinkere til å blogge. Men jeg lover ingenting, man ser jo hvordan det gikk sist gang.

Vi høres!

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.